Sitater fra "Spilletid"
 
Om ”Romeo og Julie”:
...Men det tok tid for Arve (Sigvaldsen) å få overtalt Inger Lise Andersen (senere Rypdal) til å synge på norsk.
”Romeo og Julie” lå klar for sangpålegg senvinteren 1968, på et stereobånd fylt av velklingende orkestertoner. Inger Lise skulle bare spe på med litt Shakespeare-inspirert kjærlighet, tekstet av Terje Mosnes, slik at røst og musikk kunne forenes.
Men første gang hun møtte til opptak, var stemmen så rustbelagt at man måtte gi opp forsøket. Det samme skjedde neste gang. Den følgende likeså. Og gangen etter der igjen. Da kom det for en dag at frøken Andersen gjerne tilbrakte natten på klubb-sju – eller Club 7 som det ble skrevet – hvor hun skrek seg hes på soul fra scenen sammen med Little Earl og vennene hans. Inger Lise elsket soul.
Uthvilte stemmebånd ga tilfredsstillende tostemt resultat. At overstemmen hennes var litt for fremtredende, oppdaget ikke produsent Sigvaldsen før det var for sent. Men da lå alt fastlåst på et bånd, som ikke kunne korrigeres. Derfor har det norske folk gått og nynnet annenstemmen på ”Romeo og Julie” i alle år.

Om Jokke og Spellemann:
På tampen av 80-tallet gjorde Terje (Engen) avtale med Jokke & Valentinerne, som leverte albumet ”III” på 4.-plass i 1990. Joachim Nielsen, bandets frontfigur og lyriker, som døde 6. oktober 2000, var ikke myk og moderat – hverken i uttrykk eller som bruker av brusende brygg. Platene ble da heller ingen softdrink i rockens verden. Da ”Frelst” kom høsten 1991, ble det listegode albumet nominert til Spellemann.
Og nettopp på Spellemann var det nær ved å gå galt. Terje holdt kontinuerlig kontakt for å få ham tørrskodd gjennom begivenheten. Det hjalp ikke, for Joachim møtte opp med en velfylt bærepose, som slett ikke inneholdt dagens første øl. Han burde loses hjem, mente Terje, som gikk til Sæmund Fiskvik: – Er det noe poeng at jeg tar ham med i salen? Han får'n jo ikke? Sæmund svarte uttrykksløst: – You never know!
I salen fant Joachim sin plass, og sovnet. – Og de nominerte i klassen for rock er..... Mens navnene ble lest, hvisket de innbyrdes at Petter Pogo måtte være klar hvis det utenkelige skulle skje. – Vinneren er....Jokke & Valentinerne med albumet "Frelst"!
Joachims indre øre fikk budskapet. Han beveget seg kjapt fra sovende til stående og satte utfor bratte midtgangen i Chateau Neuf med en tilsynelatende ukontrollert og stigende fart. Med et hopp sto han ved mikrofonen, fanget prisen, leverte noen høyst upoetiske ord om bransjen, hilste til dama og lempet seg ut av bildet og salen.

Om duoen Bjørg og Per Gunnar:
På den tiden (ca 1980) gjorde Bjørg og Per Gunnar nyinnspilt LP med sine gamle hits. Omslaget viste paret i smilende positur, lent opp mot en gammel skigard på Bygdø. Pent motiv.
Herregud, se på det coveret da! ropte Aase Mathisen til Audun (Tylden) da platen kom til lager. Med tykk, tydelig tusjpenn var en skigardsplanke blitt ’lerret’ for et stykke folkelig kunst. Ingen hadde oppdaget fallos-tegningen som hadde sneket seg med på bildet. Først i LP-omslagets 30 x 30 cm-format ble denne detaljen godt synlig.
Aase løste problemet. Med selvklebende og uavtagbare etiketter ble det potente feltet dekket av teksten: ”Inneholder slagerne Zanzibar og Så kom våren til Tarina”.

Om Grand Prix-vinneren Samiid Ædnan i 1980:
Totto Johannessen sikret seg norsk Polydor-lisens for vinneren, og ervervet alle platerettigheter for den øvrige verden ved hjelp av et forskuddsbeløp, som for en tid lettet presset på MAI. ”Samiid Ædnan” gikk til 1.-plass etter å ha entret listene 17. april, og sto løpet i tre måneder. Imens skulle verden Grand Prix-erobres fra Holland.
Polydorsjef Mats Nilsson og Aase Mathisen satte kurs for Haag, sammen med Sæmund Fiskvik. Bevæpnet med 100 samekniver ruslet de med uskyldsblått blikk forbi toll og andre formaliteter på Schiphol flyplass. ”Verktøyet” ble delt ut på pressekonferansen i festivalbyen, og skapte stor oppmerksomhet. Europas samlede elite av musikkjournalister fløy rundt med lange, blinkende samekniver, som noen sågar pyntet seg med under selve finalen. Enkelte ble også brukt i lavvoen, sameteltet som var reist utenfor festivalpalasset. Der fikk man egenhendig spikke seg til tørket reinsdyrkjøtt, som også var medbragt til Holland for anledningen.
Om 16.-plassen i Haag ble glemt, slo den desto mer til på hjemmebane, uten at det forelå et helt album som kunne forsterket suksessen.

Om Øystein Sunde:
I Fusel-tiden (Christiania Fusel & Blågress) skimtet Øystein omrisset av egen karriere. Reaksjonene på Dolphins ga inspirasjon til ”Jaktprat”, skrevet under en dobbelttime i kjemi i 1968. Først ble den testet på klubben. – Da datt brakka ned, sier han om responsen. – Her var det tydelig noe som folk ville jeg skulle fortsette med. Sånn er det jo. Du velger ikke å bli artist. Du blir valgt! Men til NRK-radioens talentkonkurranse 1969 fikk han skriftlig avslag.
Lambertseterbanen ble en vakker dag tatt i bruk som ambulerende skrivestue. Der formet han de innledende vers til ”Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint”, diktet videre på Ullevål Hageby-trikken frem til Adamstuen, hvor han fikk de siste linjene på plass hjemme hos Fusel-kollega Anne Elisenberg, innen han fortsatte til Blindern for å urfremføre verket for Realistforeningen i forum. Under visens stigende munterhet, flimret det plutselig levende bilder på et lerret bak ham: Chaplin kappløp med politiet, og veteranbiler krasjet i flerdobbel hastighet. Handlingen var nesten synkron med sangteksten, så både artist og sal eksploderte i latter. ”Regien” skyldtes en kvikkas, som med kjennskap til både filmrull og fremviser, løp til maskinrommet og trykket inn på-knappen da han hørte hvor teksten bar.